Rapport fra Festival25

Vi har begge rød/hvite hjemme og ville gjerne møte eiere fra andre land og se hva klubben i England jobbet med.

Etter å ha flydd fra Bergen-Oslo-Gatwick (London), tok vi tog og undergrunn til London sentrum og videre nordover til Stoke on Trent der vi skiftet til et lite lokaltog som gikk til Uttoxeter. Dette er en liten bygd med noen koselige puber og en markedshall. De hadde også en veddeløpsbane og det var der 25 års jubileet skulle gå av stabelen.

Vi bodde på Bank House Hotel sammen med mange av de andre deltakerne. Selve bookingen og påmeldingen til jubileet var meget bra lagt opp og de fleste deltakerne var fordelt på 3 ulike overnattingssteder der to av dem tillot at man hadde med seg hunder.

 

Nina, Barbara, Wendy og Merete

 

Da vi kom frem til hotellet fredag kveld ble vi møtt av flere medlemmer av jubileumskomiteen samt andre deltakere. De hadde laget til en samling i hotellets bar og restaurant for alle som ville delta. Det var en meget hyggelig aften der vi ble kjent med flere av de engelske oppdretterne og vi fikk spesielt god kontakt med de finske deltakerne Paivi Peltonen og Kati Marttinen. Paivi har kennelen RedWhite Silk i Finland og har solgt flere av sine hunder til Sverige. Hun importerte sine første rød/hvite fra Shannonlee og Corranroo kennelene i England på begynnelsen av 90 tallet og hennes linjer er bygget på disse.

 

Paivi og Kati fra Finland

 

Lørdag morgen var det klart for konferansen og vi ble ønsket velkommen av Pauline Perriam og resten av komité medlemmene. Programmet dekket milepælene i klubbens 25 års historie, de ulike sub-komiteenes arbeid, avlsprogram, genetisk mangfold og diverse DNA teknologier som er tilgjengelig i avlsarbeidet. Vi har lagt ut sammendrag fra de ulike foredragene slik at dere kan lese om de viktigste punktene. Det vi gjerne vil trekke frem er klubbens arbeid for å kartlegge sykdommer hos den rød/hvite rasen og utviklingen av tester for å avdekke disse sykdommene.

 

Arrangementskomiteen

 

IRHS er en liten rase og genvariasjonen er derfor liten og vi er sårbare ovenfor genetisk arvelige sykdommer. I England er det obligatorisk å ta røntgen av hofter for å sjekke HD status (Hoftedysplasia) og CLAD-testing (immunsviktsykdom) på alle hunder som skal brukes i avl. (DNA test). Det samme som vi gjør i her i Norge.

I 1996 ble det oppdaget en arvelig øyensykdom blant IRHS i England; Posterior Polar Cataract (PPC). De startet umiddelbart med øyenlysning og utarbeidelse av en DNA test. Nå er det obligatorisk å øyenlyse alle avlsdyr før parring og at det gjøres årlig da sykdommen kan komme på ulike stadier i livet. De regner med at en DNA test for PPC snart tas i bruk.

 

Merete og Ann Millington

 

Når vi nærmet oss år 2000 ble det oppdaget en ny sykdom kalt Von Willebrandt Disease (VWD), en blødersyksdom, manglende og dårlig blodlevring ved blødning/sårskade. I 2003 hadde de klart å finne en DNA test for dette VWD-genet og nå testes alle avlsdyr for å se om de er bærere eller frie. Fra 2011 vil det ikke være mulig å registrere avkom i den engelske kennelklubb der foreldre ikke er frie for VWD. Fram til 2011 kan de parre hunder der en bærer og en fri, men da må hele valpekullet DNA testes for å se hvem som er bærer og hvem som er fri før de registreres.

 

I England var de opptatt av at også andre land testes sine IRHS for å fremme helsen til den røde og hvite irske setter. Det er tross alt den samme genpoolen. Det var mulig å sende blodprøver til AHT. (Animal Health Thrust).

Et annet moment for å fremme helsen var å forsøke å utnytte genpoolen bedre og dermed øke genvariasjonen. Dette gjøres ved å unngå innavl og for mye linjeavl. Ytterligere reduksjon i genpoolen/variasjonen forsterkes ved bruk av noen få hunder, da spesielt hannhunder. Utvelgelse av en ønsket fenotype kan også føre til en generell reduksjon i genvariasjonen.

 

Den Engelske klubben jobber også spesielt med å få medlemmene sine til å aktivisere/bruke hundene sine. Et problem i flere områder i England er at det ikke finnes utmark eller tilgjengelige områder der man kan slippe hundene sine og trene dem.

 

Før klubben ble stiftet jobbet de med å få et eget jaktprøve terreng slik at hundene skulle kunne trenes og brukes aktivt. Dette ble visst motarbeidet av de ulike Engelske jaktprøve klubbene som mente at den Irske Rød og Hvite setteren var alt for vill og gikk for stort for det engelske terrenget. De måtte derfor gi opp å få sitt eget jaktprøveterreng og fokuset ble flyttet til å vise dem frem i utstillingsringen slik at folk skulle bli oppmerksomme på denne ”nye” rasen i England.

 

De følte det var eneste måten å få opp antallet hunder, noe de også har klart til de grader i England. Etter hvert som disse hundene har blitt mer og mer populære hos den allmenne engelskmann har fokuset på arbeidsegenskapene falt mer og mer bort. Klubben jobber nå med å få flyttet fokus mer over til de jaktlige egenskapene som rasen har, blant annet med dressur kurs og jakttrening for hundene. Dessverre har det vært liten oppslutning rundt disse kursene, det er kun et fåtall av IRHS eierne i England som driver aktiv jakt trening med hundene sine. Vi snakket litt med blant annet Ann Millington og Pauline Perriam om dette og de synes det er veldig synd at ikke flere stiller opp på disse kursene, men de vil fortsette å prøve å oppmuntre IRHS eiere til å delta og å la hunden få bruke sine medfødte evner.

 

 En av de større utgavene.

 

En litt påfallende konsekvens av at flere av hundene ikke blir brukt aktivt er at det var et flertall av dem som var overvektig. Dette så vi på søndagen da de arrangerte utstilling for IRHS. Det var 92 påmeldte IRHS, og vi har aldri sett så mange rød/hvite på en gang og kommer vel aldri til å få se det igjen!

 

Noen av de engelske linjene var enormt store, de så nesten mer ut som St. Bernards hunder i hodeform… men heldigvis var ikke dette den representative delen. Generelt var nok hundene her større enn de i Norge, og en del rundere men for de som gikk videre i sine klasser og de som vant utstillingen var standarden mer lik vår.

 

Nummer 1 og 2 veteranklasse hannhunder. Mye prikker på nummer 1...

 

En ting som er forskjellig fra Engelsk dømming og den som blir utført i Norge er at prikking (ticking) i pelsen ikke blir slått så hardt ned på som her i landet. Det var ganske mange hunder med mye mer prikker i pelsen enn de i Norge, som vant sine klasser. Vi spurte Ann og Pauline om dette, begge er utstillingsdommere og Pauline var med å skrive den originale standarden for IRHS som FCI senere tok i bruk. De sa begge at prikker på hundens kropp ikke var ønskelig men at man aldri trakk hunden en premiegrad for det. Dersom det var den beste hunden bygningsmessig var det den hunden som vant. Det samme gjaldt for hunder med overvekt av brunt i pelsen (sal, dekken formede brune felt og brunt nedover bena). Man søkte hele tiden mot ren perlehvit farge i pelsen, men det ville alltid dukke opp prikker hos avkom og man kunne ikke ekskludere disse fra avlen.

 

Alle disse hundene er utstillingschampions. Fra parade of the champions. En av hundene hadde 40 (!) CERT...

 

Før konferansen startet hadde vi arbeidet med en stand som skulle vise hundene i Norge og Sverige, og hvilke aktiviteter vi gjorde med hundene her. Denne ble stående gjennom hele konferansen og ble meget godt mottatt av alle som kikket innom. Det var også stands fra USA/Canada, Finland og England, se bilder nedenfor. De engelske komité medlemmene synes vi gjorde en god jobb i Norge og Sverige med det arbeidet vi la ned i samlinger og trening for hundene, og de ønsket oss lykke til videre.

 

Den norske standen med bilder av de norske hundene og informasjon om avl og bruk av de rød/hvite i Norge

 

Vi vil gjerne takke den Engelske klubben for at vi fikk komme og komité medlemmene for å ha tatt så godt imot oss. Det var en meget trivelig og lærerik helg!