Hardangervidda i slutten av september. Fire venner på vei inn Halnefjorden med båt. Vi har utstyr for 5 dager, noe som er godt synlig på haugen av sekker og bager foran i båten. Her er mat og klær, støvler, soveposer, hundebur, hagler og viktigst av alt: 4 forventningsfulle firbente jaktkamerater, som forstår at noe godt er i vente. Hytta ligger på sørenden av vannet, midt i jaktterrenget. Jeg klyper meg selv i armen. Er det virkelig jeg som opplever dette? Å være på vei til jakt… Stille med egen hund og hagle...
Ja visst. Jeg har trent hund i over 4 år nå. Begynte da jeg nærmet meg 50 år. Ønsket meg en ny dimensjon på turlivet og friluftslivet. Åse og jeg tok jegerprøven sammen. Senere har vi vært med på mange av hundklubbens arrangementer for å lære om stående fuglehunder. Vi har og deltatt på jaktturer i regi av Kvinnegruppen i Hordaland Jeger og Fiskerforbund. En beundringsverdig gruppe damer fikk oss med til Geiteryggen eller Hardangervidda, der vi fikk instruksjon og hjelp til å komme i gang. Jeg vil neppe glemme første gang jeg gikk ute i terrenget med ladd hagle. Ikke uten frykt, for jeg manglet jo alt som heter rutiner...
Hundemiljøet i Bergen og Hordaland har mange hjelpsomme og oppmuntrende mennesker, som har gitt råd og vink underveis. I disse årene har jeg og min IS Bajas har minst like bratt læringskurve. Det har vært gøy å trene hund, - men så vanskelig det kan være! En ting forstår jeg bedre etter hvert. Å dressere fuglehund er kontinuerlig arbeid. Det krever tid og tålmodighet. To skritt fram, ett skritt tilbake. Man er aldri i mål. Det du ikke får til i år, faller kanskje på plass neste år...
Jeg har også prøvet meg på jaktprøver, og i fjor fikk vi vår aller første premiering, en 3. AK. En skikkelig milepæl for oss. Nesten utrolig når jeg tenker tilbake på hva jeg strevet med den første tiden.
Så var det dette med jakt da. En drøm som har ligget der i mange år. Jeg har misunt gutta deres selvfølgelige mine når de snakker om jakt og jaktopplevelser. Om å håndere en hagle, gå i fjellet, kjenne biotopene, felle rype eller skogsfugl, for ikke å snakke om rugde. Jakterfaring har gått fra far til sønn, eller mellom jaktkamerater som har holdt på i årevis. De har så mye erfaring og kunnskap jeg gjerne skulle hatt...
Men nå er jeg altså kommet så langt at jeg er regnet med i et jaktlag! Sammen er vi på vei inn Halnefjorden. De erfarne jegerne er Fritjof og Kjell Inge. Åse har med seg sin IS Elli, på 11 mnd, som skal være med på sin aller første jakttur.
Klart vi er forventningsfulle.
Første dagen er det snø, men dagene utover uken gir all slags værtyper: vind, opphold, yr, regn og sol. Snøen smelter og det blir lettere å gå. Vi er ute 7-8 timer hver dag. Prater hund, fuglesituasjoner og ryper dagen lang. Eller vi snakker ikke i det hele tatt. Er bare sammen i fjellet. Opplever stemningen og samarbeidet med hundene.
Bajas er som en rakett over viddene. Sparker fra med en energi uten like. Men etter hvert roer han seg. Går ut i flotte søk. I løpet av disse jaktdagene finner han fugl flere ganger. Han skaper fine situasjoner der vi kan gå rolig fram og kommandere reising. Fritjof skyter og det blir felling. Åse og jeg prøver, men bommer. Vi er ikke raske nok. Det er ikke bare lett å fokusere på 1 fugl når det plutselig flakser opp 6-7 stykker. Her trengs mer skytetrening! Men Bajas er faktisk blitt en brukbar jeger. Min hund!? Forresten farer han etter rypene. Jeg prøver å stoppe fanten med fløyte og rop. Noen ganger får jeg tatt han inn og satt han på plass. Andre ganger ikke. Ikke lett å dressere hund og skulle skyte samtidig... Men jeg har fått med meg at heller ikke erfarne jegere klarer begge deler -alltid.
Når de andre hundene har stand blir Elli blir leid opp for å sekundere og lære. Iblant får også hun slipp, og da jobber hun i solide søk over viddene foran oss. Det skal bli veldig moro å følge henne framover.
En dag drar hun plutselig stamt i båndet. Åse prøver å trekke henne med seg, før hun oppdager at unghunden står i flott stand! Rypa ligger gjemt blant steinene rett foran oss. Kjell Inge skyter og rypa faller. Stor jubel i laget. Just wait. Elli is coming!
Tilbake på hytta nyter vi gode måltider og gode middagslurer, kortspill og prat. Beina er slitne, men likevel klare for ny dyst hver morgen.
Siste dag.
Lufta er krystallklar. Sola lyser opp høstfargene i fjellet. Fullmånen fra natten før er i ferd med å tape seg på himmelen. Halnefjorden ligger speilblank. Vi følger stien som går langs elva. Vader over. Kan fjellet være vakrere og bedre å være i?
Inni meg er det en god ro. Tankene går av seg selv. Fram og tilbake. Om å ha helse til å oppleve dette. Om å ha venner. Om livet som handler om bare oss der og da. Ganske uvirkelig, for jeg vet at det samtidig pågår et dramatisk spill i Burmas gater. Bevisstheten om verden rundt er fjern, men samtidig blir den også klarere nettopp i freden her på Hardangervidda.
Det går an å begynne med denne hobbyen i voksen alder. Litt stahet bør man kanskje ha. Og vilje til å sette seg noen mål. Det slår meg at det er som et skuespill med mange akter, der jeg selv er deltaker og former handlingen. I hver akt skjer noe nytt. Kanskje kommer jeg opp i en situasjon der hunden tar nydelig stand. Kanskje fungerer samarbeidet akkurat slik jeg har drømt om og trenet for så mange ganger. Eller kanskje skjer akkurat det motsatte, og jeg ser at nå gjelder det å gå tilbake til trening.
Når man har mye å lære er det mye å oppleve. Seieren handler ikke om å være framme eller å mestre alt, heller ikke når det gjelder jakt, dressur og jaktpremier. Gleden er få til noe nytt, og ha gode opplevelser.
Jeg håper på flere slike flere slike ferier. Tenk hvis jeg klarer å holde på til jeg blir 100 år!
Ja visst. Jeg har trent hund i over 4 år nå. Begynte da jeg nærmet meg 50 år. Ønsket meg en ny dimensjon på turlivet og friluftslivet. Åse og jeg tok jegerprøven sammen. Senere har vi vært med på mange av hundklubbens arrangementer for å lære om stående fuglehunder. Vi har og deltatt på jaktturer i regi av Kvinnegruppen i Hordaland Jeger og Fiskerforbund. En beundringsverdig gruppe damer fikk oss med til Geiteryggen eller Hardangervidda, der vi fikk instruksjon og hjelp til å komme i gang. Jeg vil neppe glemme første gang jeg gikk ute i terrenget med ladd hagle. Ikke uten frykt, for jeg manglet jo alt som heter rutiner...
Hundemiljøet i Bergen og Hordaland har mange hjelpsomme og oppmuntrende mennesker, som har gitt råd og vink underveis. I disse årene har jeg og min IS Bajas har minst like bratt læringskurve. Det har vært gøy å trene hund, - men så vanskelig det kan være! En ting forstår jeg bedre etter hvert. Å dressere fuglehund er kontinuerlig arbeid. Det krever tid og tålmodighet. To skritt fram, ett skritt tilbake. Man er aldri i mål. Det du ikke får til i år, faller kanskje på plass neste år...
Jeg har også prøvet meg på jaktprøver, og i fjor fikk vi vår aller første premiering, en 3. AK. En skikkelig milepæl for oss. Nesten utrolig når jeg tenker tilbake på hva jeg strevet med den første tiden.
Så var det dette med jakt da. En drøm som har ligget der i mange år. Jeg har misunt gutta deres selvfølgelige mine når de snakker om jakt og jaktopplevelser. Om å håndere en hagle, gå i fjellet, kjenne biotopene, felle rype eller skogsfugl, for ikke å snakke om rugde. Jakterfaring har gått fra far til sønn, eller mellom jaktkamerater som har holdt på i årevis. De har så mye erfaring og kunnskap jeg gjerne skulle hatt...
Men nå er jeg altså kommet så langt at jeg er regnet med i et jaktlag! Sammen er vi på vei inn Halnefjorden. De erfarne jegerne er Fritjof og Kjell Inge. Åse har med seg sin IS Elli, på 11 mnd, som skal være med på sin aller første jakttur.
Klart vi er forventningsfulle.
Første dagen er det snø, men dagene utover uken gir all slags værtyper: vind, opphold, yr, regn og sol. Snøen smelter og det blir lettere å gå. Vi er ute 7-8 timer hver dag. Prater hund, fuglesituasjoner og ryper dagen lang. Eller vi snakker ikke i det hele tatt. Er bare sammen i fjellet. Opplever stemningen og samarbeidet med hundene.
Bajas er som en rakett over viddene. Sparker fra med en energi uten like. Men etter hvert roer han seg. Går ut i flotte søk. I løpet av disse jaktdagene finner han fugl flere ganger. Han skaper fine situasjoner der vi kan gå rolig fram og kommandere reising. Fritjof skyter og det blir felling. Åse og jeg prøver, men bommer. Vi er ikke raske nok. Det er ikke bare lett å fokusere på 1 fugl når det plutselig flakser opp 6-7 stykker. Her trengs mer skytetrening! Men Bajas er faktisk blitt en brukbar jeger. Min hund!? Forresten farer han etter rypene. Jeg prøver å stoppe fanten med fløyte og rop. Noen ganger får jeg tatt han inn og satt han på plass. Andre ganger ikke. Ikke lett å dressere hund og skulle skyte samtidig... Men jeg har fått med meg at heller ikke erfarne jegere klarer begge deler -alltid.
Når de andre hundene har stand blir Elli blir leid opp for å sekundere og lære. Iblant får også hun slipp, og da jobber hun i solide søk over viddene foran oss. Det skal bli veldig moro å følge henne framover.
En dag drar hun plutselig stamt i båndet. Åse prøver å trekke henne med seg, før hun oppdager at unghunden står i flott stand! Rypa ligger gjemt blant steinene rett foran oss. Kjell Inge skyter og rypa faller. Stor jubel i laget. Just wait. Elli is coming!
Tilbake på hytta nyter vi gode måltider og gode middagslurer, kortspill og prat. Beina er slitne, men likevel klare for ny dyst hver morgen.
Siste dag.
Lufta er krystallklar. Sola lyser opp høstfargene i fjellet. Fullmånen fra natten før er i ferd med å tape seg på himmelen. Halnefjorden ligger speilblank. Vi følger stien som går langs elva. Vader over. Kan fjellet være vakrere og bedre å være i?
Inni meg er det en god ro. Tankene går av seg selv. Fram og tilbake. Om å ha helse til å oppleve dette. Om å ha venner. Om livet som handler om bare oss der og da. Ganske uvirkelig, for jeg vet at det samtidig pågår et dramatisk spill i Burmas gater. Bevisstheten om verden rundt er fjern, men samtidig blir den også klarere nettopp i freden her på Hardangervidda.
Det går an å begynne med denne hobbyen i voksen alder. Litt stahet bør man kanskje ha. Og vilje til å sette seg noen mål. Det slår meg at det er som et skuespill med mange akter, der jeg selv er deltaker og former handlingen. I hver akt skjer noe nytt. Kanskje kommer jeg opp i en situasjon der hunden tar nydelig stand. Kanskje fungerer samarbeidet akkurat slik jeg har drømt om og trenet for så mange ganger. Eller kanskje skjer akkurat det motsatte, og jeg ser at nå gjelder det å gå tilbake til trening.
Når man har mye å lære er det mye å oppleve. Seieren handler ikke om å være framme eller å mestre alt, heller ikke når det gjelder jakt, dressur og jaktpremier. Gleden er få til noe nytt, og ha gode opplevelser.
Jeg håper på flere slike flere slike ferier. Tenk hvis jeg klarer å holde på til jeg blir 100 år!
