Unghundens første rypejakt

Denne første jaktturen er på mange måter den viktigste i fuglehundens liv. I hvert fall jaktlig sett er det nå grunnlaget for de neste 10 årene legges, og tiden du bruker, og fremgangsmåten, er oftest avgjørende for både jaktglede og -utbytte i årene fremover.

Det viktige er at denne høsten skal være unghundens. Selv må du til enhver tid tilpasse deg hundens nivå, ikke forvente deg all verden, og du må rette innsatsen mot å tilføre hunden flest mulige positive situasjoner – selv om det går på bekostning av dine egne opplevelser og antallet felte fugl. For årets utbytte skal du ikke måle etter hvor mange ryper som henger på buveggen siste dagen; det skal måles i fremskrittene hunden din har gjort.

Nødvendig grunndressur

Strengt tatt behøver du ikke lære irsksetteren din mange dressurmomenter for å ha et godt grunnlag for givende jakt. Men de få nødvendige momentene du trenger bør være lært inn før du drar til fjells. Selv prioriterer jeg følgende fire:

Innkalling, somer helt grunnleggende i alt fuglehundarbeide. Hvis du ikke er i stand til å kalle inn hunden din, bør du vente med å reise på jakt. Du er nesten garantert å komme opp i situasjoner som krever spontan reaksjon på innkallingsordren.

En stoppkommando som sitter godt er kanskje det viktigste, og vanskeligste, å lære inn. De mest brukte ordene er vel «sitt» eller «dekk»; selv bruker jeg dekk, og lærer hundene å sitte, ikke ligge, på denne kommandoen. Dette gjør jeg fordi «dekk» ligger bedre i munnen og bærer lenger i fjellet enn for eksempel sitt. Nå er det som regel ikke noe problem å lære hunden å sitte eller legge seg – så lenge den befinner seg ved siden av deg. Vanskelighetene begynner når dette skal gjøres på avstand, og i provoserende situasjoner.

Reisingsordre, det vil si en kommando som får hunden til å gå fram etter å ha festet stand, trenger du for å få den til å reise fugl. «Ja» er mye brukt. Dette momentet er lett å lære inn hvis du konsekvent setter/legger bikkja hver gang den skal inn og ut av dører og biler, eller fores, og så sier et oppmuntrende «ja» som tegn på at hunden kan hoppe ut eller forsyne seg.

Nei bruker jeg for å fortelle hunden at det den er i gang med ikke er ønskelig.

Gled deg ikke for tidlig

I følge et gammelt ordtak er det forskjell på teori og praksis. Når det gjelder fuglehunddressur kan det ofte sies å være stor forskjell på praksis, og praksis. For du kan gå på all verdens dressurkurs, trene hjemme hver eneste dag, og i følge både deg selv og andre ha en absolutt toppdressert hund: Alt stemmer – hunden kommer inn, sitter på kommando i alle situasjoner, følger deg oppmerksomt med øynene hele tiden og lyder ditt minste vink. Glad og fornøyd reiser du til fjells med vissheten om at alt vil gå bra. Men du bør forberede deg på en sjokkpreget overraskelse. For når det første rypekullet letter foran nesa på den håpefulle, blir du som regel stående og brøle til ingen nytte uansett forutgående grunndressur. Da gjelder det å vise selvbeherskelse – det har absolutt ingen hensikt å «banke bikkja» når den glad og fornøyd med innsatsen kommer tilbake etter noen minutter. Det eneste du oppnår er å gjøre hunden skremt eller usikker, og i verste fall blir den viltsky.

I dag har mange irsksettereiere gode muligheter for trening på utsatt fugl, ikke mi st i regi av NISK eller NISKs avdelinger, eller andre fuglehundklubber. Det arrangeres kurs og samlinger over store deler av landet, og har du anledning til å prøve hunden på for eksempel duer i støkkmaskin, er dette en fin måte å øve inn stand og «ro i oppflukt og skudd» på. Men igjen; noen garanti for at due- og fasantreningen sitter når rypekullene letter, har du ikke.

Nyttige hjelpemidler

Det beste hjelpemiddelet du kan ta med deg på denne første fjellturen er en dressurline. Bruk tørkesnor, så tynn som mulig, på 8 – 10 meters lengde, og helst typen som er av plast tvers gjennom. En slik snor er forholdsvis enkel for hunden å gnage over hvis den skulle sette seg fast. Fløyte kan være greit å ha for å påkalle oppmerksomheten, særlig hvis hunden din går stort. Jeg foretrekker i så fall «fotballtypen»; den er skarp og bærer langt. Markeringsdekken eller -halsbånd gjør det lettere og mer behagelig å følge med på søket; på en irsksetter er det ofte en nødvendighet – den rødbrune fargen er nærmest kamuflasje i høstfjellet.

Søket

Stort sett vil en irsksetter automatisk legge seg ut i søk, det vil si lete etter vilt, av seg selv. Denne første høsten kan søket ofte virke rotete og ujevnt, men etter noen dager i terrenget og en del fuglesituasjoner vil hunden som regel gå betydelig mer planmessig til verks. Uansett er det ikke mye du kan gjøre for å påvirke en fuglehunds søk. Stort eller lite, vidt eller trangt, hurtig eller langsomt; hunden må finne «stilen» selv. Men så sant det er mulig bør du legge opp de første dagene slik at dere får mest mulig motvind. For du kan til en viss grad føre hunden i terrenget gjennom hvordan du legger opp ruten, og så lenge dere går i motvind er det en forholdsvis enkel sak å få den til å kryss-søke opp mot vinden: Se deg ut retningen du vil gå i, og rop hunden med deg. Når du har kommet noen hundre meter ut dreier du og påkaller hundens oppmerksomhet – rop, vink eller bruk fløyta. Når hunden ser at du forandrer retning vil den normal følge med deg.

Har du en eldre, erfaren hund, bør du vente med å slippe unghunden sammen med den til sistnevnte sekunderer, det vil at den stivner/går i stand ved synet av en annen hund som står i stand. Ved å gå med unghunden i bånd og føre den opp bak gammelhunden når den har festet stand, kommer dette vanligvis av seg selv etter noen få situasjoner.

Ofte vil en ung og uerfaren hund «henge» på en eldre hund når de slippes sammen, særlig hvis hundene kjenner hverandre. Som regel gir dette seg etter en stund, men hvis unghunden fortsetter med hengingen er det på tide å la dem gå hver for seg. Unghunden skal først og fremst utvikle et selvstendig søk, ikke la seg føre opp i fugl av andre.

Stand og oppflukt

Uten forutgående standtrening vil som regel de første fuglekontaktene resultere i at hunden bare trekker an og kanskje stivner noen korte sekunder, før den går på og tar opp rypene. Høyst sannsynlig går den etter også, og gir deg anledning til å teste appelldressuren. Sett deg rolig ned og vent – bikkja er snart tilbake. For fuglehunder vender nesten alltid tilbake til setet, det vil si stedet der fuglen satt. Gå ut til siden for setet og rop hunden inn når den er på vei mot deg, ta tak i lina og før den tilbake i en halvsirkel opp mot vinden til der den befant seg da fuglene lettet. Legg hunden og la den ligge noen minutter. Så fører du hunden rolig fram mot området der fuglen lå, og gir den god tid til å lukte og utrede. Har du flaks finner dere en gjenligger – det vil si en rype som valgte å bli liggende igjen da de andre fløy. Derfor skal du prøve å unngå og rote rundt før hunden er tilbake og har vært gjennom området.

Før eller senere vil hunden stivne i en mer eller mindre stilfull stand. Da må du komme deg opp til den så snart som mulig og få tak i dressurlinen. Med en gang du holder i lina lar du hunden forstå dette ved å opprettholde et jevnt, forsiktig press mens du går fremover, helt til du er oppe på siden av den. Da roer du det hele ned et øyeblikk før du prøver et kort, konsist «Ja»! Nå får du vanligvis uttelling for all dør- og matskåltreningen ved at hunden siger, eller kaster seg, fram. Så snart rypene tar til vingene gir du dekkordre samtidig som du klemmer til rundt lina. Ha på deg en hanske – friksjonen kan gi brannsår. Hunden skal sette eller legge seg, og holde seg i ro en stund før den får utrede. Men uansett hvordan hunden oppfører seg i denne situasjonen, så skal du ta det rolig. Hyling og kjefting hører absolutt ikke hjemme her. Derimot er det viktig å rose skikkelig når noe går godt, så hunden forstår at dette er slik du vil ha det. Etter noen sånne situasjoner vil hunden normalt begynne å holde standene sine lengre.

Innlæring av ro i oppflukt, og skudd, er som regel det vanskeligste jaktdressurmomentet å lære fuglehunden. Dette er vanligvis ikke gjort på noen dager, eller ofte uker for den saks skyld, og kan sette tålmodigheten på harde prøver. Men en hund som går etter i skuddet, eller når rypene begynner å falle, er en fare både for seg selv og for jakta. Du får ikke konsentrert deg om skytingen, hunden risikerer å få hagl i seg, og eventuelle gjenliggere blir som regel jaget opp. Så ta den tiden som trengs for å få dette til å sitte.

Felling

Det er ingen nødvendighet å felle fugl, og i hvert fall ikke mye fugl, for unghunden denne første høsten. Unntaket kan være en uinteressert hund som ikke har begynt å jakte bevisst – da vil ofte en felt fugl vekke jaktinstinktene til live. Men jaktlyst er normalt ikke noe problem blant dagens norske irsksettere – snarere tvert imot. Jeg skal ikke påstå at det er umulig å trene en unghund alene og skyte samtidig, men det er i hvert fall svært vanskelig; du må fordele oppmerksomheten din på to meget konsentrasjonskrevende oppgaver. Vent heller til stand og ro i oppflukten sitter. Går du sammen med noen, kan du la jaktkameraten felle en og annen fugl mens du kontrollerer situasjonen med lina. Men gjør det bare i situasjoner der alt stemmer; hunden tar stand som den holder, det vil si venter til dere er opp på siden av den, og reiser på kommando.

Flere jegere som stiller seg opp bak en unghund og skyter er absolutt forkastelig, og bare egnet til å gjøre hunden forvirret og i verste fall skuddredd.

Etter en vellykket situasjon med felling er det viktig å roe ned hunden. Etter min menig bør ikke hunden, selv om den har lært apport, få apportere de første gangene, fordi den da kan utvikle seg til det som ofte kalles en «fallapportør» eller «knallapportør»; det vil si en hund som setter avgårde for å hente fuglen idet den faller eller idet skuddet går. Dekk eller bind bikkja og hent fuglen selv. Etter at hunden har fått lukte og «kjenne» på fuglen utreder dere setet, før dere tar en fem minutters hvil.

En unghund vil normalt gjerne ta den veien fuglene fløy. Dette bør du prøve å unngå. Etter en fuglesituasjon og «fem minutter» skal du prøve å få hunden med deg i en annen retning enn den rypene tok. Er det dårlig med fugl i terrenget der dere går, så kan du merke deg stedet du tror at fuglene landet, og prøve å gå på dem etter en stund – minst en halv time. Men gå ikke direkte etter dem slik at hunden får oppfatningen av at dette er regelen.

Ta tiden til hjelp

En ung hund har ikke kapasitet til å greie all verden. Psykisk og fysisk er den under utvikling, og dette må du ta hensyn til. Å jakte med unghunden i dagevis, fra tidlig morgen til sein kveld, kan ødelegge den. Gi den heller de beste mulighetene; gå med den morgen og ettermiddag, i de delene av terrenget der sjansene for å finne fugl er størst.