Skrevet av Peder W Cappelen
Irsk setter som trekkhund
Irsksetter’n er et allsidig bruksdyr. Den har mange muligheter sommer som vinter – til beste både for seg selv og deg som eier. Og norsk natur er spesielt godt egnet for den tradisjonsrike hundekjøremetoden Nordisk stil, der kjøreren følger hunden med pulk på ski. En effektiv måte å ta seg fram på i kupert terreng, på fjellet og i skogen. Til dette bruket er irsksetteren godt egnet.
Når hunden nærmer seg to år kan den normalt begynne å trekke pulk. Beste måten å lære den dette på er å starte med snørekjøring, noe du som regel kan begynne forsiktig med fra hunden er rundt året.
Du trenger en egnet og tilpasset sele, belte med krok og elastisk kjøreline. Det er en stor fordel om hunden lystrer kommandoer for å gå fram, stoppe, samt «høyre» og «venstre».
Når du skal venne hunden til snørekjøring og pulk så la den løpe eller leke av seg det meste av overskuddet før du begynner. Tren bare med én hund av gangen. Finn et stille område med oppkjørt spor; en brøytet skogsbilvei er fin, og flatt eller svakt hellende terreng er en fordel i starten. Men hold deg unna isharde områder med pulken til å begynne med; lydene den lager på slikt underlag ser ikke akkurat ut til å stimulere trekklysten hos fuglehunder noe særlig – snarere tvert imot! Ikke la hunden gå trett, og hold deg unna dyp løssnø de første turene.
Når du begynner med pulk kan det være en fordel å ha et vanlig leiebånd festet til trekkselen; gå ved siden av hunden som om dere var på vanlig tur helt til den har vent seg til å ha pulken hengende etter. La pulken være tom de første turene, og øk vekten etter hvert. To- og flerspannskjøring bør du vente med til bikkja gjør en brukbar jobb med enspannspulken.
Når du begynner med bakker, så vær svært forsiktig slik at du ikke kjører inn i hunden bakfra, enten du snørekjører eller bruker pulk. Det kan føre til at den aldri mer vil trekke. Bruk ikke ski med stålkanter; disse kantene blir etter en tids bruk fulle av hakk. Skulle du komme til å kjøre over en hundelabb med slikt utstyr er det ofte svært lite veterinæren kan gjøre – kantene virker som en sløv sag.
Viktig å vite
En normalt godt trent hund kan, med noe erfaring, trekke tilnærmet sin egen vekt så sant noen enkle forutsetninger er oppfylt:
- Hunden må være fri for skader.
- Den må ikke ha hofteleddsdysplasi (HD). Er du i tvil om dette så ta røntgen, noe forresten alle jakthundeiere bør gjøre med hundene sine. Jakt er hard belastning, og det lønner seg å vite om eventuelle svakheter slik at du kan ta hensyn til dette under trening og jakt.
- Begynn ikke med pulk før hunden er nærmere to år. Er du i tvil om hvorvidt hunden er ferdig utvokst og tåler belastningen, så ta kontakt med veterinær.
Utstyret må være tilpasset
Det er helt vesentlig at alt utstyr som hunden din skal belastes i er riktig tilpasset. Forskjellige typer seler, drag, strikker og pulker må harmonere med hundens størrelse og vekt. Og ta ikke for gitt at ekspeditøren i den lokale sportsbutikken vet noe om dette – vedkommende er i så fall et unntak. Beste rådet, hvis du er usikker, er å kontakte den lokale hundekjørerklubben eller Norsk Trekkhundklubb, eventuelt kan du ringe produsenten av utstyret du vil kjøpe og oppgi hundens mål; er det en seriøs produsent bør du få oppgitt hvilken størrelse og type som passer best til din hund.
Det finnes en del produkter på dagens marked som betegnes «kombi» og er tenkt brukt til flere formål – trekkseler er ett av dem. Jeg er ikke overbevist om dette konseptet. Etter min mening bør du, når det gjelder pulk- og snørekjørerseler, velge utstyr spesielt beregnet til formålet.
Seler beregnet til nomestyle-kjøring – en kjøreform beregnet på flere hunder som trekker parvis, slede og åpne vidder – har du neppe bruk for den første sesongen.
Hvis det er mye last i pulken er det lett å få tyngdepunktet for høyt slik at den blir vanskelig å holde stabil, særlig i sidehellinger. Dette kan motvirkes ved å pakke det tyngste i bunn av pulken, aktiv bruk av komprimeringsreimene, og tyngdepunktet ¾ bak.
Hvilken pulktype?
Det finnes et forholdsvis godt utvalg av pulker på markedet som kan trekkes av hunder med vekt mellom 15 og 25 kilo – men pulkens vekt bør ikke være stort mer enn seks kilo hvis det skal ha noen praktisk hensikt å anskaffe en. Veier hunden din under 20 kilo bør du velge en pulk blandt de minste og letteste. Glassfiber er i dag helt dominerende på materialsiden; trepulker produseres så vidt jeg vet bare av svenske Segebaden-Berg, og må nærmest betraktes som kuriositeter for spesielt interesserte. Glassfiberpulkene er bruksmessig sett fullstendig overlegne.
Utvalget av pulker på markedet er som nevnt rimelig stort, men tilgjengeligheten dårlig. Få butikker selger pulker i det hele tatt, og de som gjør det har sjelden mer enn et par modeller på lager. Som regel er ikke disse pulkene tilpasset irsksettere med vekt mellom 15 og 30 kilo. Det er også vanskelig å skaffe seg oversikt over hva som finnes, og hvor du kan få tak i det, særlig fordi flere produsenter baserer seg på salg direkte til kjøper. Men har du først funnet fram til disse produsentene kan de tilby det meste av det du trenger, og i mange versjoner.
Pulken du kjøper bør ha montert noen enkle hjelpemidler. Først og fremst «antenne»: Tidligere festet man kjørelinen bak på pulken, noe som ofte førte til problemer. En langt bedre løsning er å føre kjørelinen gjennom øyet på en antenne festet bakerst på pulken, og feste linen foran, da får du løftet den opp fra bakken. Et dyttepunkt for stav bakerst er også en fordel – hunden kan trenge litt ekstra hjelp med tung last i motbakker.
De fleste pulker kan påmonteres brems. Dette er det liten grunn til å gjøre på små pulker som skal trekkes av hunder under 30 kilo.
Konkurransepulker har liten interesse – med mindre du har seriøse planer om å begynne med konkurransekjøring bør du holde deg unna disse. Moderne konkurransepulker har som regel høy vekt, lokk, dårlig plass og er dessuten oftest montert på ski; altså totalt uegnet utenfor løyper og til turbruk.
Drag
Til irsksettere bør et drag, som alt annet utstyr, veie minst mulig. Drag til enspannskjøring kommer i mange versjoner: Det finnes kombidrag hund/menneske, drag som er sammenleggbare, rottingdrag, drag med og uten bøyle, og en rekke forskjellige glassfiberdrag. Selv har jeg følgende kriterier for et godt drag:
- Det skal ha bøyle; kjøp ikke drag uten!
- Bør ha strikkbelastning i festet mellom drag og hundens trekksele.
- Skal ha god oppsving fra pulkens dragfeste slik at dragene løper parallelt med hundens kropp.
- Skal ha oval form slik at hunden har plass til å bevege seg.
- Bør være av glassfiber.
- Bør være lettest mulig.
Drag fra produsentene «Rustadstuen» (Fjellpulken) og «Hundekjørerverkstedet» tilfredsstiller de aller fleste kriterier. Husk at dragets lengde bør tilpasses hundens størrelse – standarddragene vil ofte være lengre enn nødvendig for en irsksetter.
Tilpassede drag får du blant annet hos Hundekjørerverkstedet.
Seler til snørekjøring og pulk
Komteselen – også kalt Norsk trekkhundklubbs modell – var inntil få år siden enerådende til pulkkjøring i Norge. Fremdeles er dette et populært valg blant konkurransekjørere i Nordisk stil, og etter min mening er det beste alternativet du kan velge en godt tilpasset komtesele. Komteselen ble i en årrekke blitt produsert av Gresshoppa, men nå er produksjonen dessverre lagt ned. Gresshoppa, Monsen Sport og Biro har likevel være behjelpelige med å skaffe slike seler på bestilling. Det er for øvrig synd at et så tradisjonsrikt og anvendelig produkt som komtesele ser ut til å gå ut av produksjon.
Trekkselerav ulike typer og til forskjellig bruk er blitt stadig mer populære de siste årene; standardseler og spesialsydde seler til pulktrekk, og seler for kombibruk (nome-, sykkel-, snøre- og pulkkjøring). Ikke så rart – prisen er en fjerdedel av hva du må gi for en komtesele, og de er i motsetning til disse nærmest vedlikeholdsfrie.
Skal du trekke pulk med irsksetter, og bruke noe annet enn komtesele, er det etter min mening de spesialsydde selene fra Hundekjørerverkstedet og Seleverkstedet som er best egnet. Blant annet fordi disse selene kan tilpasses fuglehundens dype bryst, og fordi de sys etter mål til hver enkelt hund. Utformingen på disse spesialsydde selene er også forskjellig fra det jeg kaller standardseler – det vil si ferdig sydde seler som du kjøper etter størrelse i butikken, og som hovedsakelig er tilpasset de tradisjonelle sledehundrasene. Men også de spesialsydde selene har en sammensnørende effekt over hundens bryst, og kan i tillegg være i veien for brystbeinet. Dette opplever jeg ikke som noe problem i lett terreng, men ved større belastninger – som motbakker og i kupert terreng med opp mot maksimal vekt i pulken – ser jeg det som en ulempe.
Snørekjøreseler kommer i mange versjoner og kjøpes etter hundens størrelse. Det evige problemet er at de glir ned på siden når hunden løper fri. Men stram ikke bukgjorden for mye – ha omlag tre fingres klaring mellom hund og brystkasse (gjelder også trekk- og komteseler). Dette fordi hundens brystkasse utvides under belastning.
Kjørebelter og elastiske trekkliner
Et kjørebelte og en elastisk trekkline til pulk- og snørekjøring er etter min mening et «must». Dette utstyret sparer ryggen din, og hundens kropp og psyke, for harde og plutselige rykk og gjør kjøringen enklere og sikrere.
Beltene produseres i lær eller kunststoff, er brede bak for å fordele rykk og press best mulig over korsryggen, justerbare, og påmontert en krok foran for feste av kjøreline. Jeg har prøvd en rekke belter fra forskjellige produsenter uten å finne vesentlige fordeler eller ulemper ved noen av dem – de virker etter hensikten. Husk at jo større bredde, desto bedre vil press og rykk bli fordelt.
Men på ett viktig punkt har beltene til dels store variasjoner: Kroken for feste av kjøreline. Flere produsenter leverer for øvrig belter med forskjellige typer kroker. Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å kjøpe belte med mest mulig åpen krok. Det kan være irriterende å miste kjørelinen fra tid til annen fordi den glir av kroken, men det får du mange ganger igjen for den dagen bikkja tar treet på venstre side og du følger løypa til høyre. Eller når du ramler i utforkjøring med en stor hannhund på 30 kilo i fullt løp foran deg. Da kan både du og hunden unngå stygge skader hvis du får frigjort deg raskt. Og raskt må det gå. Tenk litt på dette når du står i butikken og skal handle. En annen ting som er verdt å merke seg når det gjelder de lukkede grisehale- eller Aabel-krokene, er at de ikke egner seg for keivhendte.
Strikker, eller elastiske kjøreliner, er også et produkt de fleste produsenter/importører av hundeutstyr har på listen. Dette er en strikk som er lagt inne i en «strømpe» av flettet nylon som er lengre enn strikken. På denne måten blir rykk og press for både hund og hundekjører redusert. Hunden må først trekke strikken helt ut før nylonstrømpen overtar. Kjørelinene kommer i ulike lengder fra 2 til 4 ½ meter; jeg anbefaler 2,5 – 3 meter. Elastikken bør være plassert i bakre del av kjørelinen, da unngår du at hunden får den i bakparten hvis du mister den under snørekjøring. Utsettes du for valgets kval så ta den med tykkest strikk.
Tips en venn
Skriv ut